Mitt kjøkken ruler under jorden – dag 1

En våt og kald sommer har noe motvillig måttet vike for en glovarm tidlig høst, og vi kan nyte første dag som tv-stjerner badet i sol og varme.

 

Munnkurv

Nystriglet fra topp til tå ankommer vi første innspilling. Der blir alle deltagere plassert på en veranda med en munnkurv godt tredd nedover hodet. Hysj.

Ettersom vi er invitert på tre-retters middag, møter alle opp med en mild sult. Lite aner vi at det skal gå mange timer til vi blir forbarmet med mat. Vi lærer raskt og brutalt at innspilling av TV består av tre ting; vente, vente og vente.

Solen steker. Vi venter. Klein stillhet. Vårt nystriglede ytre smelter gradvis og renner ned i sanden. Munnkurven gnager og en stadig mer aggressiv sult river i tarmene.

Jeg smugkikker bak mørke solbriller på de andre deltagerne. Vurderer konkurransen. To nordnorske skjoldmøyer med matchende antrekk og fjær i håret, og to yngre gutter som veksler mellom å være blekt skrekkslagne og rødmende svette. Inne i huset kokkelerer det siste paret, men de er gjemt bak mørke gardiner. Det må da gå an å slå denne gjengen grundig ned i støvlene. Eller?

Engelen Hege

Utnevnt ansvarlig for saueflokken, Hege Sletten, er en barmhjertig engel med lyse krøller og brede smil. Hun overvåker sine små lam med en sval hånd, lindrer tørre struper med saft, og geleider oss på do når nøden er som størst.  

Smygende lydmann

En såkalt lydmann kommer smygende ut av mørke skygger. Plutselig skyter han fart, forsvinner opp under mitt hvite skjørt, og dukker opp mellom kløften av to svette bryster. En ørliten mikrofon blir gaffet grundig fast til hyllene med gaffateip, og en liten svart boks dyttes bestemt ned i min hold-pusten-strømpebukse. «Ikke mist den i do» hvisker han med hes røst og forsvinner i en støvsky for å gi neste deltager samme service.

 

Showtime – innspilling tape 1.0

Rett før vi sklir av stolene og forsvinner ned i grusen som en svett og våt flekk, kommer omsider crewet og henter oss. Showtime! Vi spretter opp, tørker av oss veistøvet og klistrer på oss Hollywood-gliset.

Rundt oss vrimler svartkledde skikkelser med store kameralinser, og ut av et blendende sollys trår det fram en ekte regissør ved navn Morten Mjønes.

 

Livet som tv-stjerne

Vi beordres ned en støvete grusvei hvor vår «ankomst» skal dokumenteres og filmes fra alle vinkler. Med skyhøye hæler vakler jeg grasiøst oppover grusveien mens jeg holder inn magen og strutter med puppene. At litt for høye hæler gir knærne en liten sjarmerende knekk mens overkroppen svaier faretruende, trenger vi ikke å nevne. 

«Fint. En gang til». Kommer det bestemt fra regissøren. Ok, ned grusveien, og opp igjen. «En gang til». «En gang til» «En gang til». 20 ganger fram og tilbake på vaklende sko senere er det endelig godkjent. «Ok, da filmer vi det samme fra den andre siden av huset»

Mange svette timer og blødende gnagsår senere er ankomsten endelig godkjent, og vi parkeres i en sval kjellergang på utsiden av kveldens noble restaurant.

Sult

Den milde følelsen av sult er nå erstattet av et frådende monster som sliter i tarmene, og vi begynner å bli desperate etter mat. En av de nordnorske skjoldmøyene drar opp en pose med svette knekkebrødrester fra vesken. Som en barmhjertig moder Theresa deler hun ut smulene til sultne ulver som spiser grådig fra hennes gavmilde hånd.

Restaurant SUB – Spise Under Jorden

Omsider får vi gleden av å trå inn i Restaurant SUB og synker lettet ned på svale stoler. Restauranten er stilig, moderne og minimalistisk.

Endelig frigjort fra gnagende munnkurver kan vi begynne å bli litt kjent med våre konkurrenter. Skjoldmøyene fra Nord heter Ann Kjersti og Hanne Sofie, og gutta boys heter Lars og Jo.

Dommerne skrider inn i rommet med stor pondus, og vi stirrer starstruck med store øyne og nysgjerrige blikk. Ole Martin Alfsen er godt kjent fra TVN, og Christopher Haatuft eier og driver en av Bergens bedre restauranter; Lysverket.

Kveldens verter, og første par ute i konkurransen, er turtelduene Camilla og Magnus. De gir et veldig hyggelig førsteinntrykk, og vi gleder oss som unger på julaften til å smake på maten.

Mat på bordet

Så endelig kommer forretten på bordet. Bevæpnet til tennene med kniv og gaffel tar jeg fart og stuper ned mot matfatet. «Vent!» Brøler regissøren og jeg stivner i luften som en saltstøtte i Sodoma Gomorra.

Her råder et godt gammeldags klasseskille og dommerne skal spise først. Sultne gjester deretter parvis i samme retning som klokken. Jeg er sist.  

Jeg stirrer fnysende på dommere og deltagere mens de i gå-sakte-aksjon tar seg all verdens tid til å lukte, pirke, smake og vurdere maten med viktig mine. Inni hodet mitt myrder jeg dem alle med sløv kniv og spiss gaffel, før jeg fråtser i meg maten og tar vertinnen som gissel!

Men rett før fantasiene blir gjort til virkelighet får jeg omsider tillatelse til å spise. Endelig. Mat.

Rømt villaks

Vi skal alle erfare i løpet av uken hvor mye som kan gå galt når man skal lage mat i en konkurranse med null rom for feil, tidspress og et par mørke kameralinser dyttet langt opp i nesen.

Hos turtelduene førte dette til at den noble villaksen fikk kalde føtter og rømte med fly til Oslo. En litt fetere salmalaks steppet inn som vikar men levde aldri opp til forventningene. Hovedretten rakk og bli kald, plommesausen ble glemt og vaniljeisen ble aldri til is.

Men til tross for noen feil og mangler smaker maten virkelig godt, og jeg kjenner en snikende bekymring for at dette blir en hard konkurranse.

Strenge dommere

Mange timer senere er alle munnfuller behørig dokumentert og vi er klare for ukens første dom.

Dommer Christopher veier sine ord på gullvekt både lenge og vel. Dypt konsentrert flyttes kniv, gaffel og saltbøsse fram og tilbake på bordet i intrikate mønster. Fram og tilbake. Fram og tilbake.

Vi stirrer på ritualet med store øyne, mens vi noe utålmodig lurer på om vi kan klemme ordene ut av ham med heimlich-metoden.

Så kommer dommen. Hardt. Brutalt. Selv om gjestene har vært rimelig rundhåndet med sine poenger, er dommerne nådeløse. For store biter, for mange smaker, for mye ditt og for lite datt. Litt lange i maska skjønner vi at listen er lagt høyt for å kunne imponere våre bødler.

Middagen er over. Turtelduene ser ut som om de er tatt av vinden, overkjørt av en traktor, spist av en krokodille og spyttet ut igjen. Men de smiler blekt og byr på noen kjærkomne dråper vin til slitne gjester.

Sync i de sene nattetimer

Innen vi er ferdig med herremåltidet har klokken passert midnatt. Solen har forlatt åstedet sammen med varmegradene, og utendørs er det nå en kjølig høstnatt.

Kveldens begivenheter skal nå avsluttes med en såkalt «sync». Dette er et intervju hvor vi, et par om gangen, forteller om dagens opplevelser som om det er nåtid.

Vi tørker støvet av svette tryner, retter oss opp i ryggen og drar fram Hollywood-gliset igjen. Regissøren gestikulerer ivrig mens han oppmuntrer oss til hemningsløst å dele våre dype tanker og ville følelser.  

Tomt sikringsskap

Ettersom det synces kun et par om gangen, må resten vente. Og vente.

Klokken nærmer seg 03 om natten og alle sitter som halvdøde høner med hengende hode mens de sikler ned på svaie knær. Etter en lang dag med enormt mye spenning, venting og nye inntrykk har sikringen gått hos de fleste.

Endelig er vi ferdige med vår sync, og mens månen lyser blekt ut i Trondheimsnatten forlater jeg restauranten under jorden.  

I morgen skal vi ha gøy på landet med gutta boys fra Byneset.