Min indre urkvinne på snøhuletur

Min indre urkvinne har lenge fristet med en ekte villmarkstur, bålkos og snøhule. Etter å ha bearbeidet sambis med både trusler og blyge løfter, lot han seg overbevise om at det gode liv innebærer en snøhuleekspedisjon.

Lørdag morgen, eller rettere sagt godt utpå formiddagen, krøp det to morrastrøtte murmeldyr ut fra en varm dyne, og mannet seg opp til dagens store naturopplevelse. Som vanlig var vi sent ute med det meste, og første del av ekspedisjonen ble tilbragt på sportsbutikken XXL.

Etter å ha kjempet oss igjennom alle valgets kvaler, var vi den stolte eier av utstyr beregnet på en stor nordpolsafari. Kredittkortet lå gråtende i innerlomma, og vi prøvde hardt å ikke tenke på at man nok får en sydentur for tilsvarende sum.

Ettersom det å pakke dagen før er et begrep vi ikke er kjent med, så bars det deretter hjemover igjen. Med litt lettere panikk over at sola truet med å gå ned før vi ble ferdig, sprang vi rundt oss selv og prøvde å overhøre skjellsordene fra min indre urkvinne.

Note to self: Pakk dagen før.

Mildt sagt sent ute satte vi omsider kursen mot Klæbus stolte natur. Sola hadde for lengst begynt å synke ned i horisonten, og noe fjell med egnet snøfonn så vi ikke snurten av. Tvert imot så endte vi opp i en skog ved Gjenvollhytta, og ettersom det snart ville bli mørkt, måtte vi gi opp jakten på både fjell og snøfonn. Så vi parkerte bilen for å begi oss ut i skogen mens det enda var litt lyst.

Note to self: Planlegg reiseruten før du forlater hjemmet.

Etter å ha vrengt meg inn i en overfylt ryggsekk, sto jeg vaklende og prøvde hardt å få på meg trugene, mens den gjenstridige sekken stadig prøvde å velte meg.

Note to self: Ha på trugene før du har på deg sekken.

Med trugene godt surret fast, og med tilsynelatende kontroll over gjenstridig sekk, strente vi ut i villmarken.

Tre minutter senere var min indre urkvinne sliten. På en liten lysning i skogen, 200 meter fra bilen, var derfor villmarksentusiastene såre enig om at bedre plass enn dette kunne man umulig finne. Har man ikke snøfonn så får man lage iglo, formante min indre urkvinne og sagde snøblokker til svetten sprutet og sagen skrek om nåde.

Tre timer senere tronet Casa de Iglo majestetisk blant mørke grantrær. Sola hadde glidd ned bak snødekte åser, og en praktfull stjernehimmel med en smilende måne lyste mot oss. Bålet spraket godmodig, og vi la oss ned på hver vår luftmadrass. Sliten, sulten og akk så lykkelig!

Det er ingen kokk som lager bedre mat enn sult. Pølse grillet over bålet servert med ristet pølsebrød, ketchup og sprøstekt løk, var intet mindre enn kulinarisk magi.

God og mett krøp jeg ned i soveposen for å nyte det gode liv. Den nyinnkjøpte herligheten av en sovepose var beregnet på 40 minusgrader, og selv var jeg kledd i tre lag ull, dunvest og dunjakke. At jeg fortsatt frøys som en hund trenger vi ikke å fortelle. Skylder på at det oppblåsbare underlaget isolerte så dårlig at kulden strålte rett gjennom det.

Note to self: Kjøp reinsdyrskinn til neste gang.

Når man er på ekspedisjon i arktiske omgivelser, må man sove med klærne på, eller legge dem i fotenden av soveposen. Dette gjelder også skoene. Både jeg og min indre urkvinne ble røde i ansiktet av sinne og frustrasjon idet tvangstrøyaktig sovepose tok kvelertak på meg og nektet å samarbeide. Med boblejakken tvinnet fem ganger rundt halsen, opp ned i soveposen, buktet jeg meg som en orm med kramper og bannordene haglet mellom trærne så månen forsvant rødmende bak en sky. Men alt går med vilje, vold og vaselin brølte min indre urkvinne, og til slutt var skoene omsider pent plassert mellom mine ben.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, for nå hadde jeg i det minste fått i meg varmen igjen. Dermed senket roen seg, og månen tittet forsiktig fram igjen der vi lå å pludret og koste oss rundt bålet.

Idet bålet begynte å dø ut kom Ole Lukkøye og formante at nå var det på tide å bli med inn i drømmeland. Trøtt, varm og fornøyde lot vi oss lede inn i drømmenes ville verden. Som for øvrig stadig ble avbrutt av snøftende, gryntende snorkelyder fra sambis.

Note to self: Ikke legg deg så langt ifra sambis at du ikke klarer å sparke ham hardt og hatefullt når han snorker.

Jeg våknet av at jeg frøs som en hund, og kunne ikke fatte og begripe hvem som lyste meg midt i ansiktet med en lommelykt. Noe fortumlet innså jeg at det var solen som hadde stått opp igjen. Dessverre var den grådig på varmen, og vi var tomme for ved, så jeg krøp bare lengre ned i soveposen og prøvde å få i meg varmen igjen.

Noe som ikke lyktes. Frossen, kald og med kløfri merinoullundertøy var jeg ganske pjusk og ørlite morgengretten. Og i tilfelle du lurer på om det faktisk finnes kløfri ull, så kan jeg herved bekrefte at det gjør det ikke! Overhodet ikke! Så til de grader overhodet ikke, at et lite øyeblikk holdt panikk og klaustrofobi på å få min indre urkvinne til å sprette skrikende ut av soveposen og vrenge av meg alle klærne.

Note to self: Kløfri ull finnes ikke.

Som den fødte villmarkskvinnen jeg er, sto jeg opp og fant fram sag og øks. Surret på meg trugene og satte kurs mot skogen for å finne ved. Etter å ha sloss vilt med noen gjenstridige trær, hadde jeg fått kapret nok tørre greiner til å lage bål.

Sambis ble noe ublidt dratt ut av soveposen, og kort tid etterpå spraket bålet igjen varmt og trivelig.

Humøret steg i takt med soloppgangen, og den liflige duften av tomatbønner og bacon fylte sultne neseborer.

Hjemme ville jeg muligens ha rynket på nesen, men i villmarken jublet min innvendige urkvinne av lykke over dette herremåltidet!

God og mett stablet vi oss ned i solveggen, og nøt det gode liv i pakt med naturen. At den kløfrie merinoullen stakk som en levende maurtue på kroppen, og ryggen ble våt av den kalde snøen, lot ikke til å anfekte min indre urkvinne som salig smilte mot vintersolen med ekte villmarksfrisyre.

Men til slutt ble lengselen etter sofaen og sivilisasjonen for stor, og vi vendte nesen forventningsfullt hjemover igjen.

Vel hjemme ble min indre urkvinne behørig kneblet og kastet langt inne i et skap, og der skal hun få ligge til minnet om kløfri merinoull ikke er fullt så levende.

Nyt Kulinarisk fanatisme & Det gode liv!