Med rosa sandaler i New York
Uvitende om at reisen i praksis skulle ta 20 timer en vei, syntes jeg at en weekend i New York var en fabelaktig ide! Sammen med min bedre halvdel Frank, og vennepar Renate og Nicklas, bestilte vi flybilletter en helg i oktober.
Ukristelig tidlig en torsdags morgen, var det fire morratrøtte tryner som vaklet inn på Værnes flyplass. Med håret rett til værs, morrasånde og grumsete kråkestemme var vi klar for å innta det gode liv.
Å leve det gode liv innebærer 20 timers reise, sammenskviset i opptil flere flyvende metallbokser som mellomlander i hytt og gevær. Her kan man nyte naturlige og unaturlige kroppsdufter, mens velvillige ekstremt homofile flyverter serverer bobler i plastglass med begge hender.
Et sjekketriks kan være å gjemme metallbiter i BHen, noe som åpenbart de burkakledde damene foran oss i sikkerhetskøen hadde skjønt! Den ene burkadamen etter den andre fikk metalldetektoren til å bli et rødglødende pipende inferno, og alle som en lot seg villig kroppsvisitere.
Helt klart reisens høydepunkt for dem! Litt mindre høydepunkt for meg, som svært utålmodig sto der i sokkelesten og prøvde å hindre buksa i å gli ned, ettersom beltet hadde forsvunnet inn til grundig røntgenundersøkelse etter dødelige våpen.
20 timer og mange glass med bobler fra velvillige ekstremt homofile flyverter senere, og VIPS så ankom vi JFK Airport lokal tid ca kl 16:00 samme dag.
For et luksusdyr er det viktig og reise med stil, så et langt svart flak av en sliten limousin sto lydig og ventet på oss for å bringe oss inn til The Big Apple. Litt pjusk men fortsatt ved godt mot smiler vi tappert til fotografen.
Limousin: http://www.carmellimo.com/
Ettersom det å kapre en av disse gule drosjene er akkurat like vanskelig som det ser ut som i «Sex og Singelliv», valgte vi å bo sentralt midt i hjertet av Manhatten på velkjente Times Square.
Det hypermoderne hotellet lød det fornemme navnet Marriot Marquise Square, og levde opp til det å være en ekte skyskraper. Heisen opp til rommene gikk i NASA-fart, og G-kreftene gjorde oss alle 10cm kortere før vi på et nanosekund nådde 37. etasje!
Marriot Marquise Square: http://www.marriott.com/hotels/hotel-photos/nycmq-new-york-marriott-marquis-times-square/
Vel inne på rommet, beskuet vi den fabelaktige utsikten til Times Square. Nede på bakken yrte livet som i en moderne maurtue, og her sover man tydeligvis aldri, for maurene vandret hvileløst rundt hele døgnet.
Fredag spratt vi opp kl 06:00, noe som var svært enkelt, ettersom min indre norske klokke da var 12:00. Nicklas som har vært i NY mange ganger før, hadde tatt på seg rollen som selvutnevnt reiseguide, og hadde alle aktiviteter planlagt til minste detalj.
Værgudene var tydeligvis ikke så veldig begeistret for nordmenn, for det regnet i bøtter og spann. Men som ekte vikinger lot vi oss ikke skremme av det, og i en forhåndsbestilt leiebil satte vi nesen mot Woodbury Common Premium Outlet.
Woodbury ligger et lite stykke utenfor sentrum, og er et shoppingmekka. Her har man alle kjente merkeklær man kan fantasere om, til fantasipriser J Vill i blikket som en rev i hønsegården, stormet vi inn på Ralph Lauren og ropte «alt er mitt»!!!
50 stappfulle handleposer og et rødglødende kredittkort senere, ble vi observert på en parkeringsplass hvor vi desperat tok løpefart for å klare å presse oss inn i den svært så fullstappede bilen. Lykkelig over alt vi hadde kjøpt, men ulykkelig over alt vi ikke rakk å kjøpe, var alle enige om at neste gang planlegger man to dager her. Vel, alle bortsett fra min bedre halvdel som ikke kan defineres som en shoppingentusiast?
Ralph Lauren, Tommy Hilfiger, Calvin Klein, Verzace etc etc etc… O?lykke!
Woodbury Common Premium Outlet: http://www.premiumoutlets.com/outlets/outlet.asp?id=7
Aldri har man vel sett en så praktfull samling handleposer fulle av skatter!
Nicklas holder opp kvitteringen fra den ÈNE butikken! Juhu – shoppingheaven!
På vei hjem hadde noen klart å blidgjøre de vrange værgudene, og regnet ble erstattet med en dramatisk himmel og deilig temperatur. På et utsiktspunkt i Weehawken New Jersey, kunne vi med store øyne nyte et Manhatten i sin fulle prakt.
Ifølge min bedre halvdel kunne jeg vært mer fotogen på dette bildet.
Posing verdensvant!
Lørdag morgen opprant med strålende sol, og deilig temperatur. Selvutnevnte reiseguide Nicklas, hadde lagt planer om maratonsightseeing i New Yorks asfaltjungel. Mitt forsøk på å kjøpe joggesko dagen før feilet stort, og et par vannblemmer tvang meg til å bruke mine høyhælede ikke-beregnet-på-sightseeing-sko.
Ifølge selvutnevnt reiseguide Nicklas hadde Rockefeller Center bedre utsikt enn Empire State Building, så i ekte kinesisk turiststil med speilrefleksen hengende rundt krum nakke bega vi oss dit.
Utsikten var upåklagelig, og med store øyne beskuet vi alle kjente og ukjente skyskrapere. Central Park lå som en oase midt i byens larm, og frihetsgudinnen reiste hånden velvillig til hilsen langt i det fjerne.
Rockefeller Center: http://www.rockefellercenter.com/
Med et lite snev av høydeskrekk, holdt jeg noe krampaktig fast i kikkerten der jeg poserer med Central Park i bakgrunnen.
Empire State Building tronet majestetisk i solen.
Etter å ha speidet engstelig etter fly med en hissig terrorist bak spakene, kom vi oss ned på trygg mark igjen, og bega oss på jungelsafari i Central Park.
Det var med begeistring vi jumpet oppi en prinsessevogn med en stolt hingst som motor. At den stolte hingsten var en sliten vallak, anser vi som unødvendige details. Alt er mulig hvis man tror hardt nok har vi hørt, og for en stakket stund var vi to askepotter med hver vår prins, på jungelsafari i storby vs natur.
Central Park: http://www.centralparknyc.org/
Natur vs storby.
Etter ca 10 (!) timers sightseeing på apostlenes hester -les lidende føtter i høyhælede ikke-beregnet-på-sightseeing-sko, holdt mine stakkars ben på å avgå med døden. Og tro det eller ei, men i New Yorks handlegater finnes det ikke EN skobutikk, i alle fall ikke når man trenger en!
I tillegg var jeg på god vei til å få kulinarisk sultkrise! Alle som kjenner meg, vet at det ikke lønner seg å la meg gå sulten, og selvutnevnt reiseguide Nicklas sto i fare for å få avskjed i unåde.
Men rett før 3. verdenskrig oppsto, dukket det opp en skobutikk som en oase i asfaltørkenen. Dessverre mente de tydeligvis at damer bruker maks str 38, så min size 41 ble klemt inn i et par knall rosa sandaler med spesialmyke såler. Mentil tross for at halve foten hang på utsiden lindret de en døende fot.
Da gjensto det bare å fôre den frådende krokodillen, og et noe nervøst reisefølge geleidet meg inn i en mathall hvor de serverte en lekker hummer i håp om og oppnå tilgivelse.
En hummer, og to glass hvitvin senere var reisefølget nådig tatt inn i varmen igjen, og vi var klare for virkelighetens Walk the Line. Eller The Highline som dette fenomenet av en blanding mellom nedlagt jernbane, botanisk hage og tursti ? hengende flere meter oppi luften- heter.
The Highline: http://www.thehighline.org/
Ved dette fenomenet av en tursti, så finner du også skybaren «Top of the Standard» på Standard Hotel. I denne trendy, upperclass baren for urbane moteløver, skled jeg og mine altfor små, knallrosa sandaler selvfølgelig rett inn i det gode selskap. Vi skyndet oss og nyte den flotte utsikten fra terrassen i synkende temperatur, som ikke var sandal-vennlig, før vi forsvant ned i en subwaytunell i retning vårt eget hotell.
Top of the Standard: http://standardhotels.com/high-line/gallery/exterior
En kjapp tur med NASA-heisen opp til 37. etasje, en dusj, 20 forskjellige antrekk og et par øl senere, vaklet vi på høye hæler i retning «Comedy Cellar.»
Comedy Cellar er en liten intim kjeller, hvor stjerner som Jerry Seinfeldt og Ray Romano noe skjelven i buksen sto på scenen for første gang.
Vi presset oss inn rundt et bord et par meter fra scenen, og prøvde hardt å være usynlig for stand-up komikerne som gjorde alt de kunne for å drite ut publikum. Hvis du foretrekker at folk ler med deg, og ikke av deg, bør du gjøre ditt beste for å gli inn i mengden og ikke skille deg ut. Han stakkars sveitseren med rar hatt på første rad blir nok ikke glemt med det første for å si det sånn. Selv ble jeg rammet av en skarp tunge og rå latter i det festblæren min innså sin begrensning, og toalettet lå i andre enden av rommet. Man går ikke ubemerket over gulvet i dette lokalet!
Kveldens glimt av stjerner fikk vi da Chris Rock dukket opp som uanmeldt gjest. Dette var naturlig nok litt stas for oss enkle sjeler fra lille Trøndelag, og vi må innrømme at vi ble litt starstruck der vi satt på en armlengs avstand.
Se hjemmeside og bestill billetter her: http://www.comedycellar.com/
Søndag og siste dag hadde selvutnevnte reiseguide Nicklas lagt opp til speedsightseeing. En kjapp tur med subway’n førte oss litt nærmere Frihetsgudinnen, riktignok fortsatt som en liten mygg i horisonten, og vi poserte ivrig mens frihetsgudinnen smilte skjevt i bakgrunnen.
Frihetsgudinnen vinker ivrig – og vi vinker tilbake.
Stiv i maska etter å ha smilt sukkersøtt til kameraet i alle mulige posisjoner og vinkler, bega vi oss i retning Ground Zero for å beskue hullet i bakken og de nye «Twin Tower» som er under oppføring.
Etter en alvorspreget stund hvor vi prøvde å ta inn over oss hva som faktisk har skjedd her, var tiden inne for å avslutte vårt opphold i metropolen.
Subway’n førte oss effektivt tilbake til hotellet, og kofferten som på reisen hit var nesten tom, ble nå stappet så full av nyervervede merkeklær at den skrek om nåde. Etter å ha fiffet oss opp som de superstars vi innerst inne er, overlot vi de motvillige koffertene til en lydig pikkolo, og spradet verdensvant ned til den ventende limo’n.
Min bedre halvdel er svært fornøyd med livet og skjenker champagnen!
To snertne sneller nyter sin champagne i baksetet.
Stemningen steg i takt med antall glass med bobler.
Vi ville gjerne beholde glamouren så lenge som mulig, og poserte etter beste evne, mens en velvillig sjåfør tok rollen som fotograf. (At nevnte sjåfør regnet dette som overtid, og sendte faktura på dobbelt beløp etterpå ville kanskje fått smilene til å stivne noe?)
Vel inne på flyplassen, var det slutt på glamouren, og de snertne snellene inntok joggebukser og slitne t-skjorter før de stilte seg i kø. To timer senere sto vi fortsatt i kø. Et motvillig datasystem nektet og tro at undertegnende hadde så mange mellom- og etternavn, og satte seg helt på bakbena. Det måtte ti svette skrankedamer til for å overtale den til å slippe oss ut av køen og inn på flyet.
Her ble vi til vår skuffelse ikke møtt av ekstremt homofile flyverter som velvillig serverer bobler med begge hender, men derimot av surmagede flyvertinner som tydeligvis hadde dårlig erfaring med nordmenn ut-på-tur-aldri-sur. De var i alle fall svært grådig på serveringen, og etter å ha kranglet i oss et par glass, trakk vi inn årene og prøvde mismodig og sove oss over dammen.
Geniplanen å sove feilet fullstendig, og etter noen timer sittende midt i flyet mellom mennesker som sprer sine naturlige og unaturlige kroppsdufter, samt surmagede flyvertinner som nektet å senke temperaturen under 40 grader, holdt jeg på å få apoplektisk anfall og heteslag! Lettere desperat kjempet jeg meg ut av flysetet som hadde sugd seg fast på min svette, noble bakdel, og rømte inn på det svale toalettet.
Gispende etter luft, vrengte jeg av meg klærne, og sank ned på dosetet i bare trusa, vel vitende om at det var «bare» 20 timer igjen før det gode liv var over for denne gang!
