Et møte med Innerdalens mektige tårn
Min erfaring med fjellturer begrenser seg til en overnatting i nærheten av Blåhø i fjor sommer, sammen med en meget fjellvant venninne. Men turen ga svært mye mersmak, og jeg har siden da drømt å dra på flere turer. En helg i juni passet det seg slik at jeg og to venninner hadde lyst til å realisere drømmene. Etter å ha grublet litt over destinasjon, falt valget på Renndølsetra i Innerdalen med det mektige Innerdalstårnet.
(Foto: Eystein Oppdøl)
Følg Ut.no sin link for mer info og veibeskrivelse:
Vi skulle reise med bil etter jobb en fredag, og gå inn til Renndølsetra. Der var planen å slå opp camp med telt, og deretter gå dagsturer med mindre oppakning lørdag og søndag. Det tok ca tre timer fra Trondheim til endestasjonen, og deretter skulle det være en drøy times gange inn til seteren på grusvei.
Pakkesel på tur:
Jeg hadde planlagt og pakket møysommelig, og klarte å presse vekten ned til 13,5 kilo totalt. I motsetning til meg hadde min venninne Randi ikke akkurat veid sine ting på kjøkkenvekten. Mer som ikke veid i det hele tatt. «En kort tur klarer jeg vel å bære noen kilo» hadde hun tenkt, og stilte opp på tur med intet mindre enn to sekker, som i ettertid viste seg å veie til sammen 22 kilo! Og for å gjøre saken enda bedre, så hadde ingen opplyst oss om at denne drøye timens spasertur inn til setra besto av en evigvarende monsterbratt bakke! Man kan trygt si at det var en noe angrende men sta venninne, som blå i ansiktet krøp opp bakkene mens hun insisterte på at dette gikk så fint så.
Randi til høyre, godt lastet:
Bonderomantikk:
Turen startet med regn som forventet, men ellers ganske grei temperatur. Når vi kom fram til setra var det lave skyer, så vi kunne bare ane at det var høye fjell bakom. Men Renndølsetra ønsket oss varmt velkommen, og inne den gammeldagse stuen satt det folk og koste seg med talglys og småprating. Direkte bonderomantikk på sitt beste!
Vi ble henvist ned mot elven for å slå opp telt, og fant en noenlunde egnet plass. Det var ikke det beste underlaget, da det var mye gress og humper, men det gikk greit. Ettersom det begynte å regne igjen, var vi raske med å få opp teltet, og rigget oss til med soveposer og ullundertøy.
Pluto skulle selvfølgelig sove i teltet sammen med oss, her finnes ingen begrep som «han er jo bare en hund», så gullbarnet fikk sin egen sovepose og plass i teltet. Det skal sies at Randi dristet seg frampå med å si at han kunne kanskje sove i ytterteltet, og var dermed nære på å havne der selv i stedet. Nåde den som krummer et hår på gullbarnets hode.
Vel rigget til i teltet, var det kos med reinsdyrpølse, rundstykker og ymse godsaker.
Damene var imponert over broddene mine:
Etter litt skravling krøp vi ned i posene og sovnet til suset av elven og tromming av lett regn på teltduken.
Jeg skal ikke skryte av at jeg sov veldig godt, da jeg ble litt uvenner med soveposens begrensning av frihet og stjerneformasjoner, men sovnet da noenlunde til slutt.
Et møte med rå natur:
Neste dag opprant med løfter om sol og finvær. Skodden lå fortsatt tung over fjellene, og skjulte tårnet i tunge slør. Vi krabbet oss opp rundt klokken åtte, og gikk ned til elven for å spise frokost.
Kulinarisk som jeg er måtte det til med bacon, eggerøre, hjembakt brød, rødvinspølse og granskuddsirup.
Kan for øvrig informere om at bacon og spekepølse overlevde å oppbevares i mellom 15-25 varmegrader i tre dager uten problemer. Det er begrenset hvor kulinarisk man kan være på fjelltur uten kjølemuligheter, så det var en gledelig overraskelse.
Smakte riktig godt mens vi satt og speidet opp mot fjellene og ventet i spenning på at de skulle slippe tåkeslørene og åpenbare seg for oss. Innimellom kunne man skimte et glimt av en topp, og vi kjente det rislet i magen av spenning og fryd.
Men skodden var standhaftig, og vi begynte å gjøre oss klare for tur. Dagssekken ble pakket med ymse mat, kart, kompass og noen ekstra klær. Idet vi begynte å gå kom jeg på at jeg hadde glemt noe, og snudde meg for å gå tilbake til teltet.
Og akkurat da. Det mektige Innerdalstårnet slapp tåkeslørene og reiste seg som en kongesal opp gjennom skylaget, tronet over meg og fikk meg til å innse hvor liten og ubetydelig jeg tross alt er i denne verden. Der har det stått i tusener av år, badet seg i sol og latt snøstormer rase mellom fjellveggene. Den følelsen jeg fikk i møtet med denne rå naturkraften var ubeskrivelig, det var nærmest som jeg hørte orkester og fanfarer spille rundt meg. Magisk.
Svikt i grunntreningen:
Meget inspirert startet vi turen opp mot fjellheimen. Tårnet er 1452 moh, så det er en rimelig bratt klatretur. Det startet med en vei forbi Innerdalshytta, og deretter en grei sti opp gjennom fjellsider og bjørkeskog. Underveis hadde vi følge av den mektige elven Fluo som kastet seg vilt og hensynsløst nedover blankskurte berg.
Man beregner at turen helt til toppen av tårnet tur/retur tar 7 timer uten pause, og løypen er regnet for å være «krevende». Den infoen hadde ikke jeg fått med meg for å si det sånn…
Det var nå jeg innså at grunntreningen nok ikke var helt på plass, og at dette ikke var en spasertur for en liten sofagris som meg. De to andre damene forsvant lettbeint oppover lien, mens jeg gulpet etter luft og stoppet hvert tiende steg for å lindre melkesyren som fikk musklene til å stivne helt. Akkurat da ble planene om fremtidig fjelltur-ekspert nøye revidert, og jeg ble på grensen til uvenner med både stien og bjørketrærne som stirret fnisende på mine strabaser.
Men når vi omsider kom opp over skoggrensen flatet det ut, og vi fikk en nydelig utsikt mot Storvannet, Innerdalstårnet, Skarfjellet og Innerdalen.
Monika beundrer Skarfjellet:
Litt lysere til sinns fortsatte vi innover til Storvannet, og tok en liten matpause der.
Skarfjellet til høyre:
Vi var nå på siden av Innerdalstårnet, og derifra så det ikke fullt så fryktinngytende ut, og jeg lot meg overbevise om å forsøke å bli med opp til toppen. Jeg har en god porsjon høydeskrekk samt en hund på slep, så jeg visste at det ikke nødvendigvis lot seg gjøre å komme opp, men jeg tenkte jeg kunne jo prøve.
Kampen mot høydeskrekken:
Så var det på’n igjen da, med melkesyre og gispende hiv etter nok luft. De spreke fjellgeitene som måtte dra på meg, ble etter hvert noe utålmodig av å stoppe bokstavelig talt hver tiende meter, men vi krabbet oss sakte men sikkert oppover.
Etter hvert som vi møysommelig kom høyere og høyere opp, kjente jeg hvordan høydeskrekken begynte å murre i kroppen.
Et godt stykke opp i den bratte fjellsiden måtte vi passere et ti meter bredt belte av snø. Snøen var slapsete og fortsatte rett ned fjellsiden på en måte som gjorde at jeg forsto at her burde man ikke skli, såfremt man ikke ønsket en aketur rett ned i steinrøysa.
Jeg drister meg utpå og fulgte de opptråkkede sporene. Men midt i snøbeltet så sklir jeg til med det ene beinet, og famler litt før jeg finner fotfeste igjen. Den murrende høydeskrekken som hittil har ligget som en klo i magen, eksploderer nå ukontrollert og gir meg direkte dødsangst. Jeg har ikke lenger kontroll over kroppen der den tar over styringen og rygger panisk bakover og bort fra snøen. Folkene bak meg må bare hoppe unna, og jeg kommer meg ut av snøen og tilbake på trygg stengrunn. Tårene spretter og jeg hiver etter pusten i et forsøk på å gjenvinne fatningen. Randi prøver å trøste meg å får beskjed om å «holde munn» så jeg ikke begynner å hylgrine.
Etter en stund klarer jeg omsider å roe meg ned, og lar meg overtale til å prøve på nytt. Jeg er nesten mer redd for at det skal skje noe med Pluto enn meg selv, så Randi tar hunden så jeg kan konsentrere meg bare om meg selv. Det er en god del folk på vei oppover, og jeg ser de spretter ubekymret og problemfritt over snøbeltet, så jeg innser at det kanskje ikke er den dødsfellen jeg så for meg.
Jeg manner meg opp og går raskt over snøen, og puster lettet ut når jeg like hel når den andre siden. Vi fortsetter oppover, men nå blir det brattere og brattere, og vi må mer eller mindre klatre.
(Foto lånt av Brattglede.no)
Dette gjør det ekstra vanskelig med hunden, og jeg kjenner høydeskrekken rive stadig hardere i kroppen. Ettersom det vanligvis er lettere å komme seg opp enn ned, begynner jeg å tenke på at jeg sikkert aldri kommer meg ned igjen. Dermed går den mentale rullegardinen ned og jeg bråstopper. Kroppen min tar igjen over styringen og bestemmer seg for å snu. For øvrig en merkelig følelse, hvor urinstinktet tar over kontrollen og bestemmer hva kroppen din skal gjøre.
En reddende engel i fjellsiden:
Jeg var så heldig å få hjelp av en meget hyggelig dame som akkurat da passerte på vei ned igjen. Hun var både fjellvant og hundevant, så hun tok ansvar for Pluto og viste vei nedover. De andre ønsket å fortsetter oppover mot toppen, og det var helt greit for meg. Når jeg skulle over snøbeltet igjen klorte jeg hendene så hardt ned i den slush-aktige snøen at jeg ble helt lammet i begge armene lenge etterpå. Men etter hvert som vi gikk nedover den bratte fjellsiden, opplevde jeg at det gikk mye lettere enn jeg fryktet og jeg begynte etter hvert å slappe av. Vi kom oss helberget ned til Storvannet, og jeg bestemte meg for å vente der til turfølget mitt kom ned igjen.
I etterkant ser jeg at for en som aldri har vært på topptur før, så er kanskje ikke Innerdalstårnet den meste egnede plassen for en nybegynner med høydeskrekk og hund. Men etter å ha sett at jeg faktisk kommer ned igjen, noe jeg ikke hadde særlig tro på når vi klatret oppover, så har jeg fått litt mindre angst for å prøve igjen. Har tro på at uten hund og med nytt forsøk hadde jeg nok kunne klart å beherske høydeskrekken nok til å komme opp.
Snøskred:
Det var sol og finvær så jeg slappet av ved vannkanten og småpratet med folk som gikk forbi. Det er rart med hvor pratsomme og hyggelige folk blir tvert de kommer seg opp i fjellet.
Mens jeg lå og halvsov i sola hørte jeg plutselig et drønn som minnet om torden. Men det var helt blå himmel, så det var jo litt merkelig. Tenkte ikke så mye mer over det, før det begynte å drønne igjen. Denne gangen skikkelig drønn og buldring som brølte mellom fjellveggene. Jeg så meg forundret rundt og oppdaget et snøskred på motsatt side av Storvannet! Det raste lenge og vel, og så ut som en foss som kastet seg nedover fjellet. Fasinerende og skremmende. Man ble påminnet naturens krefter og sin egen dødelighet nok en gang.
(Illustrasjonsfoto lånt fra NGI)
Øl og rømmegrøt:
Etter et par timer kom turfølget mitt ned fra Tårnet igjen. De var i fyr og flamme og kunne fortelle om en helt fantastisk topptur og utsikt.
Glad på deres vegne begynte vi på nedturen til setra igjen. Vi slo oss sammen med en gjeng som også hadde gått toppturen, og skravlet livlig nedover i bjørkeskogen.
Vel nede på setra smakte det svært godt med en øl, og etterhvert ble det servert hjemmelaget rømmegrøt av spreke budeier inne på setra. Vi spiste og pratet med alle rundt bordet som om vi var gamle kjente, og det var en riktig trivelig stemning.
(Foto: Per Kvalvik)
Men etter rømmegrøt og et par øl gikk rett og slett alle sikringene i min stakkars overspente kropp, og jeg forsvant raskt inn i teltet og flatet ut oppå soveposen klokken ni om kvelden. Kan ikke huske å ha vært så mentalt og fysisk utmattet noensinne!
Topptur på Renndalskammene:
Etter en natt med en noe urolig Pluto som lekte vakthund, sto vi nok en gang opp klokka åtte en solrik og varm dag. Denne dagen bestemte vi oss for en topptur som egnet seg mer for en nybegynner med hund, og valget falt på en tur opp til Renndalskammene.
Vi brukte rundt to timers gange i bratt terreng før vi nådde Renndølskammen, og det var verdt hvert et minutt! Vi kunne nyte en fantastisk flott utsikt til Innerdalstårnet og Innerdalen som badet i sollys åpenbarte seg foran oss.
Viser stolt fram de musklene jeg ikke har, og innser at jeg er bitt av toppturbasillen!
Monica med Snøfjellet og Grinaren i bakgrunnen.
Vi koste oss på toppen med nistemat og finvær, slappet av i lynget og beundret utsikten. Etter en stund bega vi oss på nedturen igjen, noe som gikk helt fint.
Bratt her også, men litt mer overkommelig.
Jeg og Pluto blir venner med snøen igjen, innser at den slett ikke var så farlig som jeg trodde.
Det var med lettelse jeg opplevde å passere en meget bratt fjellside og smal sti uten at høydeskrekken tok meg denne gangen. Så jeg har tro på at den kan trenes til å være litt mer tolerant for framtiden.
Halvveis nede ble det tid for litt spa-behandling for trøtte tryner og svette bein i krystallklart smeltevann.
Vel nede på setra pakket vi sammen sakene, gumlet i oss en nystekt kanelsnurr, og satte nesen hjemover igjen.
Jeg snudde meg mot Innerdalstårnet en siste gang og stirret det rett i hvitøyet.
Vi sees igjen Tårnet – og da skal du beseires.
Nyt Kulinarisk fanatisme & En topptur!