Bjøinnfett og villsau på Rørosmartnan!

Det gode liv innebærer et årlig kultursjokk i fjellbygda Røros. Her er siste mote ulvepels, hjemmestrikket genser av villsau og en praktfull bjøinnfett på hodet. Har man i tillegg en karsk på innerlomma, sklir man rett inn i det gode selskap.

Les mer her: http://www.rorosmartnan.no/

Denne herremannen her viser siste skrik for alle moteslaver.

Martnan arrangeres hvert år i februar, og varer fra tirsdag til lørdag. Tirsdagen starter herligheten med en av martnans store høydepunkter, nemlig forbønder som kommer i langveis fra med hest og slede. Dette er en svært gammel tradisjon, med røtter helt tilbake til 1600-tallet. De kommer både fra Sverige, Trøndelag og Hedemark, og har gjerne kjørt i flere dager før de kommer fram til Malmplassen.

Lørdag morgen var vi klare for familytrip og kulturell inspirasjon. Som vanlig var vi sent ute, og alle sprang rundt som hodeløse kyllinger mens vi skyldte på hverandre for å være trege. Planlagt avgang var 09:00, men klokken drøyde til 11:00 før en overlesset sølvgrå Ford Mondeo suste ut av parkeringsplassen på to hjul. I baksetet satt to allerede bilsyke barn, og trykket febrilsk på hver sin iPad.

Et par timer senere skrenset vi inn i fjellbygda med godt mot. Det første som møtte oss var reinsdyr som søvnig gumlet reinlav, mens de med stoisk ro gløttet på oss uten å være synlig imponert over vår ankomst.

I min glade barndom strikket min kjære farmor en flott kofte til meg, og den har jeg tatt vare på i sikkert snart 15 år, men aldri helt funnet anledning til å bruke den. Men på denne dagen ble den rett og slett oppskriften på moteriktig suksess. Så etter å ha børstet av 15 år med støv, ble den oppgradert til siste skrik sammen med en møllspist bjøinnfett. Sistnevnte er de innfødtes betegnelse for russerlua på toppen av mitt hode. Stilig eller hva?

Ivrig parkerte vi gliset av en bil, og bega oss inn blant boder og mylder av feststemte folk.

Vår første lærdom var at cash is king, og køen til minibanken kan fort ta halve dagen. Neste lærdom for undertegnende var å ikke kjøpe det første og beste man ser, det er sannsynligvis noen andre boder som selger den samme varen til halve prisen.

Noen mennesker, som jeg fortsatt ikke har tilgitt, ga meg en gang det tvilsomme komplimentet at jeg ser ut som om jeg kommer fra Russland. Om enn noe motvillig, så må jeg innrømme at i dette antrekket finnes det unektelig noen likhetstrekk.

Min bedre halvdel hadde også et brennende ønske om å være en del av det lokale motebildet, og fant denne moteriktige luen.

Når Rørosmartnan nærmer seg blir de ellers så sindige sauebøndene ville i blikket, kvesser saksa og klipper pelsen av både ville og tamme sauer, samt kanskje ei i hårete nabokjærring. Strikkemaskinene går varme, og gamle damer låses inne på loftet for å produsere topp moderne heimstrikk.

I dette motemekka slet jeg med å bestemme meg om jeg skulle velge denne hjemmestrikkede kjolen av ekte villsau, eller det virkelig flotte forkleet av ikke fullt så ville kyr.

Etter å ha svidd av ukristelig mye penger i diverse boder, for så å oppdage at naboboden solgte samme produktet til halv pris, satte vi kursen i retning reinsdyrene. Har alltid hatt en stor drøm om å kjøre reinsdyr, og nå skulle altså drømmen gå i oppfyllelse. Nede ved Doktortjønna sto fem stolte reinsdyr og lengtet hjem. Jeg poserer stolt og moteriktig ved Rudolf, som skamfull prøver å smyge seg ut av kameralinsens rekkevidde.

Etter å ha kommet over sjokket over at det kostet 100kr for en tur, klatret jeg og minste kidzen oppi sleden og var klare for en stor opplevelse. Vi fikk kjøre dette stolte dyret med hjemlengsel helt alene, og utstyrt med et tau festet rundt dyrets hals, var suste vi ut på det oppkjørte sporet.

Etter 20 meter med vind i håret, og følelsen av å virkelig være i ett med naturen, stoppet moseturboen for å ta seg en hvilepause. Jeg kikket meg noe usikkert rundt, og lurte på hvor startknappen var. Et forsiktig «hepp hepp» ble møtt med total ignorering av turboen i front.

Men gammel hestekusk som jeg er, så fikk et noe mer bestemt sveip med tauet og noen høyst ukvinnelige brøl fart på mosepelsen igjen. Tjue meter senere fikk vi parkeringsbot. Så min store drøm om å suse avgårde bak et reinsdyr med vind i håret, ble unektelig noe knust av dette motvillige beistet.

En halv dag og 200 meter senere krysset vi jublende målstreken.

Etter denne heidundrende opplevelsen, hvor jeg konkluderte med at reinsdyr egner seg bedre som indrefilet med viltsaus enn moseturbo, var vi klare for litt mer shopping.

I en av bodene kom vi over disse sjarmerende opphengene.

På slutten av dagen forvillet vi oss til Martnashallen, som besto av boder inne i den lokale gymsalen. Her var koselige plaststoler satt opp rundt grå plastbord, og alle drikkevarer var alkoholfrie.

Nesten døende i lengsel etter en halvliter, parkerte vi kidza i en karusell, og ga mannen bak spakene en tusenlapp mot at han ikke stoppet karusellen før vi kom tilbake.

Slengte oss så ned på en grønn plaststol, og i ekte amerikansk uteliggerstil, skjulte vi ølflaskene i en papirpose, og smugdrakk ivrig mens vi på skift holdt utkikk etter lovens lange arm. Det ble en kulinarisk oppkvikker hvor Mörsjëns tunnbrød og rotsakschips gikk ned på høykant med lokal øl og ost.

Etter å ha fått smaken av øl, satte vi kursen mot Kaffestuggu på jakt etter en duggfrisk halvliter, servert med ekte martnastemning, trekkspill og felemusikk.

Her inne satt det folk i hver en krik og krok og spilte lokal moteriktig musikk. Noen lå også og rullet på gulvet etter et par øl for mye, mens de kjærtegnet trekkspillet til det klynket i fortvilelse.

Det er godt gjort å ikke møte kjentfolk her, og ved et bord fant vi noen av mine lystige slektninger. Vi inviterte oss selv til å sitte sammen med dem, og et par halvlitere senere, kunne vi kjenne på selve pulsen til ekte god martnastemning!

Kvelden ble avsluttet hos min bedre halvdels tante, som bor midt i sentrum. Etter å ha disket opp med reinsdyrfilet, (mulig noen savner en motvillig moseturbo ved Doktortjønna), dro vi på hyttetur i bakgården. Hus og hytte på samme gårdstun var svært praktisk syntes nå vi, og storkoste oss med ild i peisen og god drikke.