MKR dag 3

D-day.

Endelig. Herregud.

Jeg spretter opp av sengen kl 07, full av adrenalin og spenning raser jeg gjennom klærne og hopper i dusjen. Eller var det motsatt?

Etter å ha tilbrakt de to siste døgn i en ekstrem boble av kameraer, mat, konkurranse og frynsete nerver, føler jeg meg nesten litt manisk. Vill i blikket kaster jeg meg inn i min røde tyttebær-bil og suser avgårde.

Restaurant Grevinnen & Hovmesteren skal i kveld tvinge konkurrentene ned i knestående, mens de eksploderer innvendig av kulinariske fanfarer.

Alvorets time

Etter en rask handlerunde er vi klare for å innta rollen som Grevinnen og hovmesteren.

Alvorets time tikker nådeløst nærmere, og med store øyne stirrer vi på klokken som skal begynne å telle ned de tre korte timene vi har til å forberede måltidet.

Der. Showtime. Vinn eller forsvinn.

Murphy’s lov

Ganske raskt innser vi at dette var dagen hvor alt som kan gå galt skal gå galt. Rødbetene vi kjøpte er slett ingen rødbeter, de er gule og polkafargede. Ibericoskinken er skjært i langt mindre skiver enn forventet, og de ser litt stusselige ut der de blunker forvirret mot kameraet.

Men det er for sent å gjøre noe med dette nå, så vi kaster oss inn i oppgavene med krum hals. Det kappes, kuttes, vispes og skjæres. Kameraene surrer rundt oss som fete døgnfluer, mens de venter spente på at vi skal snuble å brekke nakken i en kulinarisk kaskade.

Regissøren gliser som en sulten gribb, og kommer med oppmuntrende tilrop og distraherende spørsmål. «Snakk sammen! Hva gjør dere nå? Fortell fortell!»

Tunnelsyn

Jeg prøver å konsentrere meg om å blomstre som en sjarmerende tv-stjerne, samtidig som hjernen min forsvinner inn i en tunell av spent konsentrasjon. Med tomt blikk og intetsigende smil ser jeg på regissøren, som noe fortvilet innser at her er lyset på men det er slett ingen hjemme.

Hovmesteren derimot shower og gjøgler, mens han visper ivrig på desserten og veiver med armer og bein. Fine ting. Døgnfluene svirrer rundt og dokumenterer alle mer eller mindre rytmiske hoftevrikk.

Suppemysteriet del 1

Etter en liten time er desserten kommet dit at kremen skal blandes med smeltet sjokolade. Ingen stor sak, dette har vi gjort før. Med selvsikre glis lar vi den hvite kremen gli ned i den glinsende sjokoladen og rører rundt.

Suppe. Gliset stivner. Den deilige luftige sjokoladekremen blir en brun trist suppe. Jeg kjenner angsten snører seg sammen i brystet og det blir vanskelig å puste. Faen.

Dette har aldri skjedd før, og jeg har laget denne desserten minst ti ganger uten noen form for problem. Ok, det er ingenting annet å gjøre enn å trekke pusten så dypt at tåneglene vibrerer, og gå på et nytt forsøk med krum hals og stivt blikk.

Suppemysteriet del 2

Neste forsøk på å lage sjokoladekrem starter strålende. Hovmesteren visper krem. Lenge og vel. Smør. Den fordømte kremen er vispet til døde, og det som ligger i bunnen av bollen er en svett gulaktig gugge. Fresende behersker jeg trangen til å trykke miksmasteren ned i halsen på ham mens jeg noe usjarmerende glefser at det må da for pokker gå an å følge med i timen.

Etter å nesten ha laget smør nok en gang, avverget av en stadig mer hysterisk meg, så går vi i gang med den nå grusomt spennende oppgaven å blande krem med smeltet sjokolade. Med hjertet i halsen blander vi forsiktig sammen. Holder pusten.

Suppe. Faen.

Jeg tror jeg besvimer av frustrasjon og fortvilelse. Jeg kan bare ikke fatte hvorfor det skjer!! Nok en gang trekker vi pusten med et dypt hyl som får tåneglene til å smelle i veggen. En gang til.

Suppemysteriet del 3

Døgnfluene har etter hvert gitt opp å få kontakt med meg, ettersom alle forsøk på kommunikasjon blir møtt med et fresende «No habla ingles!»

De lar i stedet sin oppmerksomhet hvile på Ingvar, som til tross for motgangen ikke har mistet humøret. Han gjøgler ivrig videre, mens han tar en øl, visper krem til smør, og surfer på nett etter løsningen på sjokoladesuppe-mysteriet.

Ok. Siste forsøk. Suppe eller krem? Vi har kommet fram til at mulig årsak til katastrofen kan være at det er ekstremt varmt på kjøkkenet, og at dette kan få kremen til å smelte. Vi får derfor en god ide om å utføre vågestykket i selve kjølerommet.

Aldri har jeg vel vært nærmere religiøs fanatisme enn når jeg og Ingvar står klemt sammen inne i et kjølerom på størrelse med et større kjøleskap. Utenfor svirrer døgnfluene med forventningsfulle blikk og mørke kameralinser.

Med dyp frykt i blikket stirrer jeg ned på bollene med sjokolade og krem. Hjertet drønner i ørene og jeg skjelver på hånden idet jeg skrekkslagen heller kremen oppi sjokoladen. Jeg rører forsiktig rundt mens jeg forventer at den brune massen skal sprekke som et grotesk troll i solskinn.

Det ser lovende ut, og jeg holder pusten mens siste ingrediens som er creme fraiche blandes forsiktig inn i sjokoladekremen.

Det går. Tror jeg. Kanskje. Den er litt bløt, men den skal jo stivne på kjølen et par timer før bruk. Jeg tar en liten smaksprøve av herligheten.

Lime. Det smaker lime. Faen.

Jeg skuler på skålen som inneholdt creme fraîche, og med stigende gru går det opp for meg at dette var den creme fraîchen som var iblandet limeskall. Feil skål. For sent å prøve en gang til. Game over.

Hell i uhell

Eller kanskje ikke. Etter å ha summet meg litt, innser jeg at dette faktisk kan være hell i uhell. Nevnte creme fraîche med lime var egentlig ment å serveres ved siden av desserten, noe som ikke nødvendigvis var en god ide. Derimot løftet den sjokoladekremen et par hakk, så den ble litt friskere i smaken. Livet er igjen verdt å leve.

Restaurant von helvete

Helt frynsete i både hode og nerver får vi unna siste del av det som skal gjøres, og klokka med de røde tallene går tom får tid.

Ute steker solen nådeløst og varmen pulserer i stillestående luft. Inne i vår lille restaurant med sine knappe tjue kvadratmeter, er det så varmt at man kan steke egg rett på bordet. Vinduene slipper generøst inn den drepende solsteken, og gardinene blir hjelpeløse i sitt forsøk på å holde varmen ute. Ettersom bakgrunnsstøy ikke går godt sammen med tv-innspilling, blir alle vinduer og dører godt lukket. Femti varmegrader og hermetisk lukket.

Gjestene ankommer. Åtte gjester og en haug med svette døgnfluer presser seg inn i det trange rommet. Vi presenterer kveldens meny, og går lettet ut på kjøkkenet igjen. Gjestene gisper etter luft og ser på oss med panikk i blikket idet vi lukker dørene godt bak oss. Restaurant von helvete.

Supermann på do

Etter omtrent å ha gått i oppløsning av stress, frykt og prestasjonsangst går jeg en liten tur på do. I det lille rommet med ro og stillhet trekker jeg pusten dypt og lener pannen på den svale porselensvasken. Stille. Rolig. Kjølig.

Langsomt kommer jeg ut av tunnelen, og hodet faller på plass igjen. Hva er det verste som kan skje? Det verste som kan skje er at alt går til helvete. Javel. God tur.

Jeg løfter hodet, og møter mitt eget blikk i det dunkle speilbildet. «Da får du gå ned med flagget til topps» hvisker jeg bestemt og retter meg opp i ryggen. Clark Kent gikk på do og kom ut som supermann.

Hvilepuls

Neste runde med matlaging starter, og vi har nå maks en halvtime mellom hver rett før servering. Men nå har vi så god kontroll, at det blir direkte kjedelig for døgnfluene å fortsette å filme. Ingen dramatikk og ingen panikk i leiren. De synker ned på et par stoler og ser mismodig på oss, mens de vurderer noen saboterende tiltak som kan vippe oss ut av hvilepuls.

Fartsdumper

Det meste går etter planen, men noen fartsdumper på veien er visst ikke til å unngå.

Til tross for kravet om å lage ni porsjoner av alle retter, er vi på mystisk vis plutselig ikke i stand til å telle lengre enn til åtte. Gang på gang. Det hjelper heller ikke at jeg prøvesmaker så mange asparges at det blir for lite til gjestene.

Idet vi bærer forrettene inn i Restaurant von helvete er det så varmt i rommet at manchego-osten krøller seg sammen som i smerte og stirrer anklagende mot meg. I løpet av sekunder forvandler den seg til en gulsvettende osteskive som sprer lukten av sur ost i hele rommet. Deilig.

Mitt forsøk på å forklare gjestene at desserten smaker best hvis man får med seg litt av alle smakene samtidig, blir noe mistolket av dommer Alfsen.

Med forundret blikk stikker han skjeen midt ned i glasset, og drar opp en enorm mengde curd, krem og saus. Jeg krymper meg innvendig mens den massive klumpen med dessert dyttes inn i munnen og fyller hele dommeren med seig sødme. Noe bekymret lurer jeg på om det er mulig å få akutt anfall av diabetes?

Men i det store og hele går alt noenlunde etter planen, og vi er fornøyd med rettene vi har servert. Gjestene har underveis gitt uttrykk for at de liker maten, så vi har et lite håp om godt resultat.

Dommedag

Tre svette timer senere er alle retter servert, og inne i Restaurant von helvete sitter gjestene og koker i sitt eget kroppsfett. Svetten siler nedover knallrøde ansikter og de gisper etter luft. Dommens time er kommet og vi trår inn i skjærsilden mens vi smiler høflig mot våre bødler.